Motepresset og ”mamma og pappa betal”-knappen er blitt mye omtalt den siste tiden. Men noe jeg også tenker en del på er det presset om å gjøre mest mulig på kortest mulig tid. Er dette egentlig sunt for barna? Og deg selv som forelder? Bare undrer.

Fritidsaktivitet. Hører du ordet? fri-tids-aktivitet. De knappe timene etter mange timers prestasjon på skolen, og etter hjemmeleksene er unnagjort. Er det da så viktig at barnet ditt skal lære seg utallige instrumenter og løpe fra trening til neste trening. Er det virkelig nødvendig med så mange baller i lufta? En ting er hva du velger for deg selv. Men la nå barna få lov å ha en mening om sin egen fritid, tenker nå jeg.

Jeg sier ikke at det er galt å motivere barna til aktiviteter. For det er veldig bra, særlig om det er noe de ser ut til å trives i og kanskje tilomme er veldig gode i. Og jeg sier heller ikke at det er galt om barna går på fotballtrening eller ballett en gang eller to i uka. Men det holder kanskje med én type aktivitet, og ikke 3-4?

Mine barn har fått velge selv hva de ønsker å bruke fritiden sin på. Jeg har prøvd å motivere til både det ene og det andre, men det vi har erfart både barna og jeg, er at døgnet har ikke nok timer og uka har heller ikke nok dager. Så det er vel-så greit å ta en ettermiddag i svømmehallen, eller en tur på klatring i ny og ne. 

Og det er også okey å slappe av hjemme med barna, eller faktisk la de leke med vennene sine uten presset om å prestere enda mer enn de allerede gjør i hverdagen. 

Kjære foreldre, det er greit å roe ned litt. 

Du vet den følelsen når hjertet ditt føler at noe skal vare for evig, men likevel vet realisten i deg at det ikke vil vare. Ikke lenger enn noen år.

Vel.. Jeg ønsker å ta dere med tilbake til den dagen som knuste hjerte mitt. Den dagen jeg ble sittende igjen som ett stort spørsmålstegn, og etterlatt med sjokk, en vanvittig stor sorg og et ubeskrivelig stort savn. Det var den dagen en herremann med navn Amir reiste fra meg. Denne herremannen var min beste venn. Ett familiemedlem, en turkamerat, en “bror” for ungene, og en del av “ungeflokken” min. Ja, han var også en hund da. En hund tenker du? Var han bare en hund? Ja, men så mye mere enn bare en hund. Den vakreste sjelen jeg noen sinne har fått oppleve. Han var once in a lifetime. 

Men tilbake til helvete – det døgnet som forandret alt. Det ubeskrivelig vonde døgnet, som startet 24 september. En kveld hvor alt var ved det normale, barna lå å sov, jeg og samboeren min sitter i sofaen å ser litt på tv før leggetid, Amir ligger på gulvet foran sofaen som han pleide, sov så godt, som han pleide. Plutselig fyker Amir opp fra gulvet, han løper sidelengs, og strever for å holde seg på beina, men ramler inn i stuebordet, så alt på bordet velta. Alt gikk så fort. Jeg hoppet opp av sofaen å griper tak i min gode venn, holder rundt han å prøver å roe han ned. Forteller at “mor er her, alt vil gå bra”. Etterhvert roer “anfallet” seg, og Amir er sliten. Vi legger plutselig merke til noe rart ved han. Han ser ikke ut som han pleier. Nei. Han var slapp i høyre side av ansiktet sitt, som om at han var lam. Jeg ringte veterinæren å fortalte om dette som hadde hendt. Han tenkte det samme som meg. Hjerneslag. Vi ble enige om å se an situasjonen over natten, og avtalte å møtes på klinikken klokken 10:00 neste morgen. Han sa også at vi burde forberede oss på det verste og at det ville nok mest sannsynlig komme flere slag.

I løpet av natta og mårningen hadde han fått 2 slag til. Samboeren min ble hjemme fra jobb denne dagen for å være hjemme med minstemann. Mens jeg kjørte ungene på skolen, fikk jeg melding fra sambo om at han hadde hatt enda ett slag. 

Jeg kom hjem igjen, holdt rundt min beste venn og sa at dette måtte ordne seg, mens tårene triller ned i nakken hans. Men tankene på at dette var siste gang disse labbene tuslet rundt i huset var tilstede. Da vi kom til klinikken ble han undersøkt av veterinæren, som bekreftet slag. Amir var altså lam i halve ansiktet og blind på det ene øyet. Han ville anbefale meg å la han slippe. 

Alt raste sammen i hodet og hjerte begynte å briste. Men jeg kunne ikke være egoistisk. Selv ikke bare for en dag ekstra. Gutten min kunne ikke lide, det var ikke rettferdig. Avgjørelsen ble da tatt, han skulle forlate meg. Jeg satt sammen med han hele tiden, tørket spyet hans – da han ble veldig kvalm før han sovnet stille inn. Jeg pratet til han hele tiden, og ønsket han til slutt god tur. Kl 10:30, han tok ett siste åndedrag, jeg gråt og jeg gråt. Alt var så tomt, så meningsløst. Jeg sa til veterinæren at jeg skulle komme tilbake å betale senere. Klarte ikke se at han skulle legges i en søppelsekk. 

Jeg kjørte hjem. Med ett halsbånd og en lenke i hånda. Ingen Amir. Jeg var sønderknust, og klarte ikke fokusere på noe. Jeg så den tomme hundesenga, kjente på det tomme hjertet. Timene gikk, og jeg måtte mote meg opp. Jeg skulle fortelle barna at han ikke var her mere. 

Jeg måtte ta meg sammen for å være sterk for de. De yngste barna tok det egentlig vel så greit. Men eldstemannen ble så inderlig lei seg. De hadde jo hatt hverandre siden de var små nurk begge to. Leonard var bare 5 mnd, når den skjønneste hunden på 8 uker kapret hjertene våre. 

Tenk så fort ting kan snu. Ja det er en hund – men likevel så elsket og uerstattelig. 

Amir gikk bort 25 september 2019. Dagen da livet ble snudd opp ned. Han skulle fylle 8 år, den 22 desember 2019. Slik ble det da altså ikke. Men han vil alltid være med oss, og vi minnes han med så mye godhet og glede. Takk for alt vennen min.

Hola! Dette hadde jeg aldri trodd, at jeg skulle opprette en blogg igjen. Det må vel være rundt 10 år siden sist jeg publiserte ett blogginnlegg, og da under et annet bloggnavn, med helt andre interesser. Vel, nå sitter jeg her da, og skriver på en blogg igjen – fire barn senere.

For livet mitt er nemlig beriket med fire vakre små mennesker. Den kloke fine eldstemann Leonard er 8,5 år, tøysekoppen og nr 2 i rekka – Storm er 7 år, lille prinsessa mi Runa er 4,5 år, og lille minstemann Liam har akkurat rundet 7 mnd. I tillegg er vi så heldig å ha en super samboer, pappa og- bonus pappa. 
 

Storeguttene mine

SKOHER 
 

Lille snusk

Utganspunktet for denne bloggen er egenlig en liten hobby til meg selv, haha. Som om jeg ikke har nok å henge fingrene i med små barn og det “standar” -A4 livet. Joda, men alle trenger vel “sin egen lille hule” i blant. Så her vil jeg dele alt fra hjertesaker til hverdagslig input. 

For de av dere som ikke kjenner meg, så heter jeg Vanessa og er 26 år. Bor oppe i det kalde nord. Omtalt på nrk-nyhetene som “Nord-Norge-Bygda” haha! Men nærmere bestemt, Hammerfest i det nå sammenslådde fylket – Troms og Finnmark. 

Og siden det er så himla kaldt her oppe mesteparten av året, så er det ikke noen hemmelighet at varmere strøk ofte kan friste. Så reiseglad kan jeg fint kalle meg. 

Kommer sterkere tilbake med nytt innlegg senere. Gleder meg! 
xoxo, Vanessa