Det er så typisk, og det slår aldri feil. Når man har alt klokkeklart i topplokket, vet nøyaktig hvordan man vil ha det. – Så kan du være sikker på at slik blir det ikke! Det kan enten bli verre, eller så kan det faktisk bli mye bedre! 

Vel, for dette innlegget snakker jeg om 2 ting:

x Jeg skulle ta litt bilder av de to minste barna, jeg hadde hver eneste lille detalj i hode mitt – helt til jeg faktisk starter å ta bilder av søtnosene, og ingenting av det jeg hadde tenkt ble noe av. Men resultatet ble mye bedre, fordi det er så ekte. Det er mine barn, akkurat slik de er – tullete og helt perfekte <3 

Haha, de er så fantastisk herlige <3


x
Den andre tingen som heller ikke gikk etter planen, det var å legge seg tidlig. Jeg har nok like mye Albert Åberg tendenser som barna, etter at de har lagt seg «Skal bare svare på noen mail, skal bare se en episode med Home and Away, skal bare spise, skal bare slappe litt av først» Så mange meningsløse unnskyldinger, men sånn er det, og ikke alt går etter planen hele tiden. For når man har tiden for seg selv litt, så vet jeg å bruke den nøye også, haha! I tillegg er det jo godt å ikke leve etter klokken konstant.

Men nå blir det å få seg noen timer med søvn, før jeg skal gripe tak i nok en flott dag, før helgen banker på døra. Og på forhånd ønsker jeg dere alle en strålende helg <3

-xoxo, Vanessa

  

Reklame | Nelly

Verdens kuleste pose, haha 🔝 Genser HER / Bukse HER

Hei og god onsdag kjære dere! Jeg har desverre vært borte fra bloggen noen dager nå, da det har vært mange andre prioriteringer. Blandt annet i jobbsammenheng, tid med familien og ikke minst fokusere litt på egentid. For det trengs også, for å prestere bedre i det man skal gjøre. Det er så mye spennende som skjer for tiden, at jeg innimellom ønsker å stoppe karusellen litt, for å bare reflektere og hente meg inn litt. Men jeg har absolutt ingenting å klage på.

Og til helgen skjer det noe som gir meg en liten skrekkblandet fryd. For da skal nemlig minstemann på overnatting til sin bestemor for første gang. Han er straks 8 måneder, og har aldri sovet borte før uten meg og sambo. Så dette blir spennende både for oss, og for Liam. Og sikkert for bestemora hans også. Det er jo litt blandede følelser, men jeg tror ikke noen av oss vil ha vondt av det.

I tillegg er det vinterferie for ungene denne uken, så det blir satt av tid til masse ekstra kos. Men jeg skal likevel oppdatere dere på flere ting i løpet av uken, og det gleder jeg meg til 🖤

Ha en strålende onsdag og vinterferie til dere som er heldige å ha det. 

-xoxo, Vanessa

FØLG MEG:

Instagram HER
Facebook HER

Har du husket å sende alle de stygge meldingene som driver deg? Legge igjen ondskapsfulle kommentarer i kommentarfeltet til de du ikke liker? Har du husket å sende trusler til personene som ikke fortjener å leve? For de du ikke liker fortjener vel ikke livet like mye som deg?

Og på mandag når skole og jobb står for tur, da må du for all del ikke glemme å slenge dritt. Fortelle misfostrene hvor fæle de er, snu ryggen til – og samle dere i gjenger for å snakke dritt. For ikke å glemme å gå fysisk til verk. Kanskje slå og sparke fra seg litt, for de stakkarslige mobbeofrene har vel fortjent det?

Det er uhyre viktig å formidle hvor feit og stygg de er, kalle fattiglusene som ikke har råd til merkeklær for FirstPrice, og de som prater annerledes burde vært stum. Og de som kan noe bedre enn deg, de må du ikke glemme å ødelegge for, koste hva det koster vil.

Jeg er så lei! Så lei av å måtte høre og lese – gang på gang, hvor mange mennesker som daglig blir uthengt, mobbet, trakassert og tilintetgjort, gjerne år etter år, uten at dette får konsekvenser for den som faktisk mobber. Men det er vist lettere å fjerne mobbeofferet, så det stakkars mennesket som allerede har mistet tillit, må lete etter nytt mot, og ny tillit, og kanskje tilomme ende opp som mobbeoffer enda en gang. Mens de som mobber finner nye ofre. Den onde sirkelen stopper aldri. Og det som skremmer meg mest, er at voksne folk er like ille som barn. Så det er ikke så veldig rart at sirkelen går igjen, og igjen.

Mine spørsmål til dere som mobber: Hvordan føles det? Blir du tilfredsstilt? Er det en helt spesiell følelse som vi andre ikke kjenner til? Eller er det fordi du føler deg ovenpå, du får en maktfølelse? HVA FAEN DRIVER DEG? Det er så lite greit, og jeg kjenner at det koker innvendig, når jeg til stadighet leser og hører om de stakkars menneskene som har måtte tålt mere enn de fleste, innfunnet seg i dritten deres, og tilslutt begynner å tro på all dritten selv. De blir syke. Dere gjør de syke! Noen orker ikke mere, fordi dere har gitt de troen på at de ikke hører til her. «De fortjener ikke å leve.»

Jeg syns at DU som mobber, burde sette deg ned og tenke deg nøye om – hvorfor du syns det er akseptabelt å ødelegge andres liv? Og hvordan ville du taklet det om det var du som måtte ta i mot all dritten du serverer andre?

Lite eller mye mobbing, det gjør like vondt. Og husk på at kroppsspråket forteller også ganske mye. Så om du ikke sier så mye, så sier gjerne blikket og kroppsspråket ditt det. Jeg kunne håpet på så mye straff og konsekvenser for mobbing. Desverre vet vi hvilken land vi bor i, og hvilken regjering som styrer. Det eneste vi kan håpe på, er at mobberne begynner å se seg selv, slik vi gjør.

Reklame | Ellos

Etter at huset ble kjøpt i 2016 har jeg malt mer enn jeg noen gang hadde tenkt, og jeg er ennå ikke ferdig. Kjenner egentlig litt på det å spy maling bare ved tanken på å starte på flere male prosjekter. Så det blir gjerne utsatt gang på gang. Problemet er bare at det skal etterhvert påbegynnes et større rive-prosjekt, og da er det jo enda mindre vits å male. Men følelsen av å gå rundt i ett halvferdig hus tærer på humøret. Hvertfall med en OSD større en Oslo by.

Huset vår ble kjøpt som et oppussingsobjekt, men det ble likevel ikke ferdigstilt på noen uker. Snart 4 år etterpå er huset enda ikke ferdig renovert. Alt utvendig gjenstår enda, samt flere prosjekter innvendig. Jeg ønsker jo å bygge ut, har til og med tegnet huset slik jeg vil ha det, med en app som heter Home Design 3D. – Men så er det jo lommeboka og banken som skal ha noe å si da. Og da står man her da, i et oppussingshelvete..

Tenkte jeg kunne vise dere Runa’s rom med før og etter bilder:

Rommet er pusset opp på lav budskjett. Gulvet byttet vi med et pent brukt parkett vi fikk gratis. Veggene og taket er byttet, sant det elektriske, som resten av huset også har.

Noe å glede seg over mens oppussingen står på vent er jo interiør. Selvom ikke huset er nyrenovert, så kan man få det veldig trivelig likevel, med fint interiør. Det skaper stor trivsel for min del. Og hva er vel bedre enn rabatt på favoritt interiøret?

Ved å trykke HER får dere 25 % rabatt på hjemsortiment, inkl møbler og merkevarer hos Ellos. 🤍

x Her er foresten noen av mine favoritter fra Ellos:

Teppe – HER

Stol – HER

Taklampe – HER

Speil – HER

Vinstativ – HER

Jeg er vel så glad i gullfarget interiør, sikkert ikke vanskelig å se, haha! Men hos Ellos finner man noe for en hver smak. Ønsker dere alle en nydelig ettermiddag – og kveld. <3

En bursdag vi ikke lenger kan feire, kun markere med lys og blomster på grava, og bli påmint om at dette er den sjette bursdagen din uten deg. Det river så hardt inn i sjela, at ord strekker ikke til. Det var jo ikke sånn her det skulle bli..

Min kjære storebror, jeg savner deg helt for jævlig mye. Og jeg vet at jeg da snakker på vegne for resten av familien også. Du var så mye for oss. En fantastisk onkel var du for mine små, en så god storebror vi var så heldig å ha, og ikke minst mammas førstefødte, hennes kjære førstefødte barn. Og for pappa var du like mye hans sønn, selvom han ikke var din biologiske far. Det er bare ikke riktig, at foreldre skal oppleve å miste sine barn – uansett om det er små barn eller voksne barn. Det blir og er uansett så feil, så hjerteskjærende og så meningsløst.

Denne dagen er så rar, så tom, og plutselig uten mening. Det var en dag vi pleide å feire, samles hos mamma med kaker og godsaker. Men ikke nå lenger. I dag tenner vi lys, og legger blomster på graven din, som vi har måtte gjort de siste 5 årene. Hjerterått og urettferdig.

Kjære bror, hvor enn du måtte være – gratulerer med dagen din. Jeg klamrer meg fast til håpet om at vi en dag skal sees igjen. Uendelig glad i deg 🤍

Innlegget om den skjebnesvangre dagen vi mistet vår bror og sønn, kan du lese her.

Reklame | NA-KD

Jeg er sikkert over gjennomsnittet glad i nettshopping, og klarer nesten ikke se meg lei på klær.. Tenkte jeg kunne dele en av mine favoritter fra NA-KD med dere 🤍

 

🖤 Klær:

Dette settet er bare nydelig! Genser finner du HER og bukse finner du HER 🤍

Kjempesøt bodysuite med off shoulder look finner du HER, og denne rålekre lærbuksen finner du HER 🤍


Utrolig fin skjorte i kordfløyel med oversized passform! Du finner den HER 🤍

 

🖤 Sko:


Utrolig fine boots som du finner HER

 

Disse joggeskoene er et musthave for min del, og du finner de HER.

Jeg synest også disse joggeskoene var veldig fine! De finner du HER!

🖤 Accessories:

Nå er det like før det er orntlig sol sesong igjen, og disse solbrillene falt veldig i smak oss meg. Du finner de HER 🖤

Nydelig veske, enkel men lekker. Du finner den HER 🖤

Det var noen av mine favoritter! Men så har de jo så masse fint hos NA-KD. Er noe for en hver smak. God shopping 🤍

Slik som det har blitt, kontra når jeg blogget for drøye 10 år siden her hos blogg.no – så har utviklingen tatt en enorm endring. For du kommer ikke til topps vist du ikke har vært med i Paradise Hotel, Love Island, Ex on the beach eller annet loco reality.

Det er jo nesten sånn det har blitt. Det skal sies at jeg dømmer ingen for hva hvert enkelt menneske deltar i av programmer etc, det interesserer meg egentlig der hvor sola aldri skinner. Jeg syns bare det er trist, at de som starter på bunnen, ikke blir mer sett. Og de som nettopp stormer skjermen på reality-programmet “bloggerne” stortsett er tidligere deltakere av Paradise Hotel etc. Hvorfor? Hvorfor ikke sette mere fokus på de som har jobbet hardt for å komme dit de er idag? Eller kanskje de som ønsker å nå toppen, men blir skyggelagt fordi Love Island deltakere skal roses opp i skyene. Jeg skal jo ærlig innrømme at jeg har jo vært utrolig heldig, uten å ha deltatt i noen form for reality program – at jeg nå har vært på topp 20 de få dagene jeg har blogget her. Og jeg tar det heller ikke som noen selvfølge, i det hele tatt. Jeg er så ydmyk, og det gir meg bare motivasjon til å jobbe enda hardere. Og jeg unner virkelig dere andre som også startet på bunnen, til å nå toppen uten paradise hotel. DET står det respekt av!

Og ikke bare gjelder dette blogging. For når du har vært så flink å delta i et reality program, helst et hvor du regelrett blir kjendis av å drite deg ut, så blir du plutselig utnevnt til artist, – selv om du ikke kan synge, og høres mere ut som en stukket gris. Jeg syns det er et hån mot de som virkelig jobber med musikk, som har gjort en enorm innsats for å komme dit de er i dag, og for ikke å snakke om de som enda ikke har blitt oppdaget, men jobber iherdig for å nå målet sitt om å nettopp bli artist.

Kjære samfunn, våkn opp og se de virkelige stjernene – de som legger ned en vanvittig stor jobb for å lykkes, og som ikke har tatt en snarvei for å nå toppen.

Det er rart å se hvor ulike retninger vi går, hvor langt noen kommer, mens andre blir gående i samme sirkel. Noen reiser verden rundt, andre bygger seg en fantastisk karriere. Hvor hører jeg til?

Det er gøy å se alle de jeg har vokst opp sammen med eller gått i samme klasse med – hvor de befinner seg den dag i dag. De fleste har opparbeidet seg en flott karriere, noen er sykepleier, elektriker og frisør, og andre har til og med blitt lege, psykolog, advokat og arkitekt. Mens jeg ikke har fått fullført mer enn Helse og Oppvekst på videregående. Men jeg angrer ikke. Jeg har nemlig fått fire barn på denne tiden. Og jeg ville aldri vært de foruten 🤍

Jeg har nok brukt alt for mye tid på å være sint på meg selv, for at jeg ikke har prestert bedre. Men jeg har innsett et par viktige ting. Jeg kunne ikke gjort noe annerledes, jeg er bare et menneske og vi lærer så lenge vi lever. Det er ikke for sent å bygge opp en karriere. Jeg er snart 27 år, og jeg er allerede rik. – For jeg er mamma til fire små mennesker. Fire små fantastiske personer. Det passer kanskje ikke for alle. Ikke alle ønsker seg barn, og det er helt greit. Men jeg angrer ikke. Hvilken rekkefølge man velger å ta ting i, er opp til hvert enkelt individ. Karrieren er ikke for sent å gjøre noe med, for min del. Og jeg er allerede på god vei i riktig retning. Jeg har allerede fått nye samarbeidspartnere som jeg skal jobbe med i sosiale medier, jeg har også to andre store prosjekter som jeg enda ikke kan røpe. Men jeg lover å fortelle mere om det etterhvert, og jeg gleder meg.

Fra julen 2019, og Liams første jul 🤍

Det jeg så gjerne ønsker å formidle med dette innlegget er, at det skal mye til for at det er for sent å leve det livet du ønsker. Du får det du fokuserer på, så fokuser på det du vil ha. Ikke gi opp 🤍

Reklame | Nelly

Jeg elsker jo å høre om andres flauser, se at de dummer seg ut, og bli pinlig berørt. Ikke vondt ment, bare elendig humor. – Ganske bra da etter min mening. Og siden jeg heldigvis eier et lite snev av selvironi så tenkte jeg å dele noen av mine flauser med dere! So here we go:

1. Jeg var på ferie i Thailand med eksen min, og på slutten av ferien skulle vi begge tatoveres. Jeg hadde den siste timen, og den som også tok lengst tid da jeg tok en stor cover up på ribbena. Mens jeg ligger på pinebenken – ca midt i økta, så kjenner jeg det blir usedvanlig fuktig mellom bena. Det var så klart ingen andre enn selveste tante rød som banket på døra. Det kunne jo så klart ikke kommet på et bedre tidspunkt – mens jeg pines under nåla, med en fremmed mann veldig tett inn på meg, og med kun en kort lys shorts og en topp til klær, og heller ingen bind eller tampong. Supert! Jeg måtte be om å få låne toalettet, stappet det jeg kunne av papir i trusa uten at det skulle vises. Problemet var bare at det var begynt å blø igjennom shortsen også. Så jeg kjeppjaget min daværende kjæreste avgårde for å finne noe jeg kunne ha på meg, over shortsen. Det han kom tilbake med, var ett tørkle. Herregud så flaut hele greia, haha!

2. Ikke bare en gang, men flere ganger har det skjedd, mens jeg har vært ute i butikker etc. At jeg hører noen rope navnet mitt. Og innbilsk som jeg er så snur jeg meg og sier tydelig «ja?» Også var det ikke meg de snakket til. Da står jeg der da, å føler meg dum blandt ukjente folk som gir meg et margarart blikk.

3. Jeg var på shopping i Polen, og inne i en av butikkene klarte jeg å gå ut av butikken med en genser over armen. Haha svimmel much! Så alarmen hylte og jeg måtte forklare dumskapen. Utrolig flaut!

4. Jeg satt meg inn i feil bil! Skulle gå i bilen til mamma mens hun var i butikken. Bilen hennes sto å bakket, og det gjorde den bilen jeg satt meg inn i også. Bare at der satt det ett fremmed menneske. Haha! Pinlig berørt unnskylder jeg meg og lukker døra forsiktig mens jeg åpner øynene for den riktige bilen.

5. Ikke lengere enn et par uker tilbake i tid, så hadde jeg vært å handlet med pappa. Han kjørte meg hjem, og i det jeg gikk ut av bilen så gikk jeg så på rævva som det gikk ann. Lå langflat- nesten under bilen. Det var nok karma for at jeg har så dårlig humor å le av andre som ramler, haha. Turte ikke å se om noen fikk med seg det latterlige øyeblikket, måtte bare karve meg inn fortest mulig. Men mobba ble jeg av både sambo og pappa. Ble tilomme beskyldt for å ha tisset meg ut, siden jeg var våt både foran og bak. Men det skal drittsnøen og speilhålka ha skylda for altså!

Elsker dette settet fra Nike! Jakken finner du HER  –  og matchene bukse finner du HER 🤍

 

Jeg har jo sååå mange flauser å referere til, men jeg føler jeg allerede har gått litt ut av komfortsonen. Også kan jeg jo ikke røpe alt nå, må jo spare det beste til en senere anledning. Har du noen flauser? Del de gjerne med meg og gi meg en god latter! Ha en morsom kveld fininger 🤍

FØLG MEG PÅ ANDRE SOSIALE MEDIER:

🖤 Instagram – vanessa_aili
🖤 Facebook-side – HER

Er det en fasit på sorg eller tidsfrist for når man skal være ferdig å sørge? Jeg føler jeg blir oppgitt over andres trangsynthet. Etter det ene innlegget jeg publiserte i går, fikk jeg en kommentar på Facebook siden min om at det jeg omtalte som et helvete for meg, var et himmelrike. Hvordan kan andre tillate seg å karakterisere andres opplevelse av sorg? Det er så galt. Jeg mener at vi skal ikke konkurrere om sorg, og hvem som har det verst. Det blir helt feil. Så klart er det alltid noen som opplever noe verre enn andre. Jeg vet jo, at det er så mange som har opplevd langt større helvete en meg. – Som å miste et barn for eksempel. Men jeg har stått midt i det hvor noen nært meg mistet sitt barn. Nemlig min mor, hun mistet sin sønn, og jeg mistet min bror. Er det et himmelrike? Nei, så langt fra et himmelrike som man kommer.

Det er greit at man har sine meninger, og det er lov å ytre de. Men tenk litt over hvilke situasjoner du omtaler deg i, hverken om hva andre opplever som sorg eller hvor lenge de skal sørge.

Jeg har opplevd å miste mange. Både slekt, nær familie, dyr, venner og bekjente. Det som desidert er det største tapet, er tapet av min bror, men også tapet av min hund. Den hunden var en del av ungeflokken min, han var min bestevenn, og den jeg har tilbrakt mest tid med i løpet av de siste 7,5 årene. Så det er klart det gjør vondt. Og jeg er passelig lei av å høre at “livet går videre” og “tiden leger alle sår” og det som kanskje er det verste: “det er jo bare en hund, sånn er livet”. Hvilken rett har andre til å karakterisere min sorg?

Og når kan man tillate seg å gå videre? Jeg vet at flere opplever det som vanskelig å gå videre, leve livet, smile og le igjen. De opplever dårlig samvittighet overfor den de har mistet. Det er et så sårt tema, og det er kun den som sørger som vet. – Vet hvordan det føles, akkurat inni sitt eget hjerte.

Når det gjelder min sorg overfor de jeg har mistet, så vil det alltid gjøre vondt. Jeg vil sørge for alltid. For så vondt gjør det faktisk, for meg. Den eneste forskjellen fra tidligere til nå, er at jeg har lært meg å leve med den.

 

Jeg håper alle kan respektere hverandre og være greie med sine medmennesker. Hvertfall under så sårbare temaer som sorg. Så vær så snill, har du ikke noe fint å si så la heller være. Ikke gjør vondt verre. 🤍