FØLER MEG RIBBET FOR 26000 KRONER

Categories Blogg

Spørsmålet hvor det gikk galt har jeg stilt meg selv mere enn én gang. Var dette min feil? Eller er var det faktisk andreparten som feilet her? Inners inne vet jeg jo, at jeg kunne ikke gjøre noe annerledes.

Vi skal tilbake til en januardag i 2019. Nærmere bestemt 11 januar. En fredags ettermiddag, de to yngste barna hadde pappahelg, og eldstemann var hjemme med sambo og meg. Vi satt å spiste middag, i det Martin og Leonard sa de syns de hørte et slags skrik. De reiste seg opp for å se i stuevinduene. De ser en katt som blir brutalt  angrepet av to hunder. «Er ikke det Georg?» sier Martin. Jo vist faen var det Georg. Vår lille Georg. Jeg hiver på meg de første skoene jeg kommer over, og løper ned på veien nedfor huset vårt.

Georg kjemper så hardt for å komme seg vekk fra hundene. Da jeg rakk fram til han så det ut som han hadde gitt opp. Jeg løfter han opp og legger han tett inntil meg. Gråtkvalt kommer jeg inn med han og legger han ned i hundesenga til Amir. Georg blør fra flere plasser, full av hundesikkel og en liten kropp som hyperventilere. Jeg ringer veterinæren og forteller hva som var hendt. Han sier vi skal møtes på klinikken.

Stakkars ungen min som ble vitne til at katten hans nesten ble revet i fillebiter. Jeg finner ikke ord for det, men mammahjerte gråter.

Pappa blir med meg og Georg til veterinæren. Jeg måtte ha en støttespiller der. Martin ble hjemme med Leonard. For ungen vår hadde sett nok. Framme på klinikken var Georg gått i en slags koma. Kroppstemperaturen sank, det var kritisk. Undersøkelsene viste at katten vår hadde indre blødninger.

Han gjorde alt han kunne for å hjelpe han. Vi måtte bare vente. Men time for time viste vår lille kriger at han ville kjempe. Temperaturen steg, pustefrekvensen ble bedre. Han viste stadig tegn til forbedring. Vi ble sendt hjem, og neste døgn var avgjørende.

Den natta ble det ikke mye søvn. Georg slet med pusten. Og vi dro neste morgen tilbake til veterinæren. Etter ny røntgen viste det seg at han hadde punktert en lunge og lufttrykk i bukhulen. Veterinæren gjorde nok et inngrep.

Under all elendigheten så melder eieren av hundene seg. Hun ringer og beklager seg og tilbyr seg å hjelpe til med betaling. Så flott tenkte jeg, at det finnes ærlige mennesker. Men det skulle vise seg å ta en annen retning etterhvert.

Noen tenker nok «så unødvendig å la katta plages» Ja kanskje det. Men i samråd med veterinæren så ville vi gjøre det som kunne for å redde han, så lenge han responderte på behandlingen og visste tegn til bedring. Som veterinæren selv sa. Hans jobb er å redde liv. Og som mamma så pent sa: «der det er liv, er det håp.»

Etter flere uker med fantastisk oppfølging fra veterinæren ble Georg friskmeldt. Han lever i dag i beste velgående. Men behandlingen hans kostet såklart. For jeg hadde ikke forsikring. Kall meg gjerne naiv, men trodde ikke man kunne forsikre “gatemix katter”. Dette har jeg såklart fått nå, etter en dyr lærepenge.

Eieren av hundene ville plutselig ikke betale noe, som hun jo hadde tilbydd seg i starten. Vi fikk til svar pr telefon, at hadde hun visst at det ville bli så dyrt så hadde hun bedt oss om å avlive katten. For hun ville jo bare betale for kremasjon. Og hvilken rett hadde hun til å be om noe sånt?

Det ble hvertfall ikke en eneste krone fra vedkommende. Tanken på både konfliktråd og anmeldelse var tilstede. Men jeg orker ærligtalt ikke. Konfliktsky og sliten som jeg var etter en sånn påkjenning, så orket jeg bare ikke.

26 000 kr fattigere ble jeg, men vi fikk hvertfall katten vår levende ut av det helvete andre hadde forårsaket.

4 kommentarer

4 thoughts on “FØLER MEG RIBBET FOR 26000 KRONER

  1. Så bra at Georg klarte seg!!😄
    Som hundeeier er jeg oppriktig sjokkert over at noe slikt som dette kunne skje!! Hundeeieren burde definitivt hatt hundene sine i bånd siden de var i stand til å gjøre dette, men nå som det allerede har skjedd så må hun stå til ansvar for dette! Jeg skjønner det er krevende, men anbefaler deg å ta dette videre! Aldri for sent å anmelde😊

    1. Ja, så hjertelig enig! Han er jo et familiemedlem <3
      Dessverre er det mange som ikke klarer å stille seg til ansvar i slike situasjoner. Men det rare er jo at hun tilbydde seg i starten, for hun hadde jo regnet med at det ville bli avliving og kremasjon. Ble hvertfall noen håpløse samtaler hvor vi ikke kom noen vei. Men med tanke på at det nå er over 1 år siden, så tror jeg det kan stille svakere for en eventuel anmeldelse dessverre.

  2. Tenker at det er viktig at du anmelder, jeg. Det er jo en grunn til at det er foreldelsesfrist i slike saker. Slik at man kan tenke seg om.

    Har selv måttet gå til sak mot noen, pga skader de har forårsaket. Slitsomt, men viktig å gjøre det.

    Lykke til ♥️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *