Reklame | Nelly

Da var det kveld allerede! Syns dagene går så fort, blir nesten litt småstressa, siden det er så mye som skjer for tiden. Har så mange spennende prosjekter på gang, og jeg gleder meg til å dele dem med dere etterhvert. Men først vil jeg vise dere noen godsaker jeg fikk fra Nelly idag 🤍

Buksa finner du HER – Toppen finner du HER
Toppen finner du HER – Buksa finner du HER

Syns klærne var megafine, og veldig behagelig å ha på. Når det gjelder disse buksene, så er de litt smale – så om du har litt hofter som meg, så kan det være lurt å gå opp èn størrelse. Minner dere også om at Nelly nå har 20 % på hele butikken, helt frem til 14/2 – kl: 23.59! God shopping!

Nå skal jeg bare besvare noen mail, også skal jeg ligge langflat på sofaen med litt serie sammen med sambo, før det er kvelden. Håper dere alle har hatt en nydelig dag og at dere får en god natt! 🤍

-xoxo, Vanessa

Uredigert, nakent – men så ekte. Noe virkeligheten faktisk er. Livet er absolutt ingen dans på roser. Vi kan ha gode perioder, men vi kan også oppleve forferdelig dårlige perioder. Noe hele 2019 var for meg. Unntaksvis at jeg fikk min nydelige sønn, mitt fjerdefødte barn. Han var lyset i all elendigheta. Men likevel var det året et av mine tøffeste..For helvete, – det var i 2019.

⚡️ Året startet med tragedie, når vår nydelige katt ble brutalt angrepet av 2 hunder. Det var uker med tårer, redsel, og et økonomisk ran når hundeeieren ikke ville betale noe, men mest av alt vondt for lille Georg som nesten måtte bøte med livet for andres idiotskap. Innlegget om denne opplevelsen kan du lese her.

⚡️Jeg gikk jo gravid med Liam første halvåret av 2019. Fødte en nydelig velskapt hjerteskatt 24 juni. Men månedene i forkant var slett ikke nydelig. Jeg hadde svangerskapsdepresjon. Det opplevdes så overveldende og lite greit. Andre var så i himmelen for sine svangerskap, mens jeg bare gråt. Men likevel holdt maska på, for hvem vil vel vise at man er deprimert i sitt livs største fase? Tabu kalles dette. Det er påtide å virkeliggjøre dette temaet.

⚡️ Endelig når Liam ble født måtte jo depresjonen gå over. Trodde jeg.. Jeg var overlykkelig over den vakre lille skapningen vår, han var så nydelig og så perfekt, det var så fantastisk å se det fine samspillet som pappaen og storesøskene hadde med han. Likevel var jeg tom og overveldet på en og samme tid. Da vi skulle reise fra sykehuset var det en ubehagelig følelse inni meg. Etter de andre fødslene mine hadde jo sommerfuglene oversvømt seg i magen min – av lykke. Men ikke denne gangen. Sommerfuglene uteble. I det vi kom inn døra hjemme, brast jeg i gråt. Jeg gråt og jeg gråt. Jeg fikk brått en følelse av å ville dø. Jeg passet plutselig ikke inn her mere. Det var skremmende, for jeg ville jo egentlig ikke dø. Hvor kom disse tankene fra? Jeg hadde fødselsdepresjon. Og det i seg selv var skremmende, for jeg tenkte jo det ville gå over etter fødselen. Jeg var så redd. Jeg var redd for å ikke bli knyttet til barnet mitt, redd for hvordan livet skulle gå videre. Heldigvis var jeg åpen og ærlig med familie og venner om disse følelsene, fikk god støtte til å komme meg igjennom det, og det ble bedre for hver dag. Etter 1 måned var jeg som meg selv igjen. Vi hadde en fantastisk sommer, og tok en familieferie for første gang som familie på 6 – til Tyrkia, i september. Vi hadde det så fint..

⚡️ Men lykken skulle ikke være langvarig. 24 september skjer det utenkelige. Min umistelige hund og bestevenn ble brått syk. Han fikk hjerneslag. Han skulle ikke leve lengere enn et døgn. Alt skjedde så fort, jeg føler jeg ikke fikk tatt ordentlig farvel, og ble kun sittende igjen som et spørsmålstegn i sorg og sjokk. Og den sorgen forsvinner ikke, det er en bunnløs sorg. Dagene må jo fortsette, jeg har jo et liv å leve, barn å ta meg av, men sorgen vil alltid være der. Den eneste forskjellen fra da til nå er at jeg har lært meg å leve med den. Innlegget om det skjebnesvangre døgnet for Amir kan du lese her

⚡️På toppen av kransekaka gikk jeg i økonomisk tap etter mye uforutsette utgifter til både hus, Georg som ble skadet, ikke bare 1 men 2 ganger i løpet av året og veterinærutgifter til Amir, som bare endte i sorgen.

Hvordan taklet jeg alt dette? Det var ikke enkelt, men jeg måtte endre tankemønstre. Jeg måtte overbevise meg selv om at det kommer gode ting, og det er gode perioder i livet også. Det er tøft mens man står midt i det. Men det å ikke gi opp, et det aller viktigste.

2020 derimot har hatt en pangstart i den positive og gode retningen. Jeg har så mye bra å se fram til, og ikke minst svært takknemlig for det jeg allerede har. En fantastisk familie, noen herlige venner og en karriere som ser lysere og lysere ut for hver dag.

Sender et smil og en klem til alle som trenger det. Husk å ha tro på deg selv, og ikke gi opp når det stormer som verst. 🤍

-xoxo, Vanessa

 

Først vil jeg bare gratulere alle dere flotte mødre med morsdagen i dag! Håper dere har blitt satt litt ekstra pris på i dag. Dagen min startet veldig deilig, for jeg fikk nemlig sove litt lengere i dag. Og gaver har jeg også fått!

Sjekk de søteste blomstrene da!! 🤍

Hadde faktisk ikke regnet med å få noe som helst, det er jo tross alt menn det er snakk om, haha! Men overraskende nok fikk jeg kjempefine blomster, med hjerter på og hele pakka. Pluss at jeg får velge meg to nye bøker eller en valgfri outfit! Så heldig jeg føler meg! Sambo understreket da at dette var riktig nok morsdagsgave og valentinsgave, så jeg ikke skal forvente meg noe mere på valentinsdagen. Men det er mer enn ok for meg, som i hovedsak ikke hadde forventet hverken morsdagsgave eller valentinsgave. Så dette ble jeg både imponert, rørt og stolt av. Kake derimot, uteble.. Men jeg skal uansett ikke klage. Den største gaven har jeg allerede, som ingen verdens ting kan erstatte – nemlig den fineste lille familien min. Fire små perfekte barn og en fantastisk kjæreste 🤍

Planen for dagen sånn ellers var å dra innom svigerfamilien for å spise middag og kaker. Men jeg og minstemann måtte dessverre bli igjen hjemme, da formen hans ikke er helt på topp. Han har nemlig fått 3 tenner på bare noen dager. Så feber, sikling, og ekstra mye kos er Liam’s hverdag for tiden.

Slenger med noen bilder fra gårsdagen:

 

Mammsen, Liam og alle dobbelthakene 😂🤍

Ønsker dere en strålende søndag videre!
– xoxo, Vanessa

– Ikke fordi du har operert rumpa di, eller gjennomøført andre typer plastisk kirurgi. For hva enn du måtte gjøre med kroppen din, og hva du ønsker å dele med offentligheten – er det ditt valg.

Og det er nettopp det jeg liker. At du gjør det som passer for deg. Du viser Norge at det er rom for alt og alle. Hvorfor skal vi alle sammen settes inn i samme boks for å passe inn, for å tilfredsstille kritikerne.. Skal vi late som at plastisk kirurgi ikke finnes? Kanskje vi skal sette et teppe over kriminelle og late som at de heller ikke eksisterer? Det blir for dumt. Det er på tide å våkne opp, verden er ikke nøytral.

Noen velger å kun se ting fra en vinkel – Kroppspress. Jeg mener det heller burde åpnes opp for andre synsvinkler. At man skal tørre å gjøre sin egen greie. Inspirasjon er fint, men innenfor fornuftens grense. Om noen velger å operere rumpa si for at andre gjør det, så er det nok snakk om mere enn påvirkningskraft. Jeg tenker at det da kan være fornuftig å snakke med en psykolog eller andre profesjonelle.

Norges farligste forbilde er hun blitt omtalt. Norges farligste forbilde for hvem? Det må jo isåfall være noen som er totalt blottet for egne meninger. Hverken jeg, Sophie Elise eller noen andre kan endre andres dømmekraft. Jeg ønsker heller å åpne opp for mangfoldet, for nettopp det å godta at vi er forskjellige. Og at det er greit å være forskjellig. Være enig om å være uenig. Innse at det burde være plass til alle, operert eller ikke.

Sophie Elise, takk for at du tørr å være deg selv, gjøre din egen greie uavhengig av hva andre måtte mene. Det mener jeg kalles ett forbilde.

Spørsmålet hvor det gikk galt har jeg stilt meg selv mere enn én gang. Var dette min feil? Eller er var det faktisk andreparten som feilet her? Inners inne vet jeg jo, at jeg kunne ikke gjøre noe annerledes.

Vi skal tilbake til en januardag i 2019. Nærmere bestemt 11 januar. En fredags ettermiddag, de to yngste barna hadde pappahelg, og eldstemann var hjemme med sambo og meg. Vi satt å spiste middag, i det Martin og Leonard sa de syns de hørte et slags skrik. De reiste seg opp for å se i stuevinduene. De ser en katt som blir brutalt  angrepet av to hunder. «Er ikke det Georg?» sier Martin. Jo vist faen var det Georg. Vår lille Georg. Jeg hiver på meg de første skoene jeg kommer over, og løper ned på veien nedfor huset vårt.

Georg kjemper så hardt for å komme seg vekk fra hundene. Da jeg rakk fram til han så det ut som han hadde gitt opp. Jeg løfter han opp og legger han tett inntil meg. Gråtkvalt kommer jeg inn med han og legger han ned i hundesenga til Amir. Georg blør fra flere plasser, full av hundesikkel og en liten kropp som hyperventilere. Jeg ringer veterinæren og forteller hva som var hendt. Han sier vi skal møtes på klinikken.

Stakkars ungen min som ble vitne til at katten hans nesten ble revet i fillebiter. Jeg finner ikke ord for det, men mammahjerte gråter.

Pappa blir med meg og Georg til veterinæren. Jeg måtte ha en støttespiller der. Martin ble hjemme med Leonard. For ungen vår hadde sett nok. Framme på klinikken var Georg gått i en slags koma. Kroppstemperaturen sank, det var kritisk. Undersøkelsene viste at katten vår hadde indre blødninger.

Han gjorde alt han kunne for å hjelpe han. Vi måtte bare vente. Men time for time viste vår lille kriger at han ville kjempe. Temperaturen steg, pustefrekvensen ble bedre. Han viste stadig tegn til forbedring. Vi ble sendt hjem, og neste døgn var avgjørende.

Den natta ble det ikke mye søvn. Georg slet med pusten. Og vi dro neste morgen tilbake til veterinæren. Etter ny røntgen viste det seg at han hadde punktert en lunge og lufttrykk i bukhulen. Veterinæren gjorde nok et inngrep.

Under all elendigheten så melder eieren av hundene seg. Hun ringer og beklager seg og tilbyr seg å hjelpe til med betaling. Så flott tenkte jeg, at det finnes ærlige mennesker. Men det skulle vise seg å ta en annen retning etterhvert.

Noen tenker nok «så unødvendig å la katta plages» Ja kanskje det. Men i samråd med veterinæren så ville vi gjøre det som kunne for å redde han, så lenge han responderte på behandlingen og visste tegn til bedring. Som veterinæren selv sa. Hans jobb er å redde liv. Og som mamma så pent sa: «der det er liv, er det håp.»

Etter flere uker med fantastisk oppfølging fra veterinæren ble Georg friskmeldt. Han lever i dag i beste velgående. Men behandlingen hans kostet såklart. For jeg hadde ikke forsikring. Kall meg gjerne naiv, men trodde ikke man kunne forsikre “gatemix katter”. Dette har jeg såklart fått nå, etter en dyr lærepenge.

Eieren av hundene ville plutselig ikke betale noe, som hun jo hadde tilbydd seg i starten. Vi fikk til svar pr telefon, at hadde hun visst at det ville bli så dyrt så hadde hun bedt oss om å avlive katten. For hun ville jo bare betale for kremasjon. Og hvilken rett hadde hun til å be om noe sånt?

Det ble hvertfall ikke en eneste krone fra vedkommende. Tanken på både konfliktråd og anmeldelse var tilstede. Men jeg orker ærligtalt ikke. Konfliktsky og sliten som jeg var etter en sånn påkjenning, så orket jeg bare ikke.

26 000 kr fattigere ble jeg, men vi fikk hvertfall katten vår levende ut av det helvete andre hadde forårsaket.

Hei alle fine folk, og god fredag! Først vil jeg bare takke så masse for fin respons etter mitt forrige innlegg. <3 Det settes enormt stor pris på, skal dere vite.

Endelig er det helg, og hva er vel bedre enn å starte helgen med en GIVEAWAY? I samarbeid med jollyroom deler jeg ut et gavekort med verdi på hele 1000 kr! Konkurransen kjøres på min Instagram konto som du finner her.

 

Ønsker dere en fortreffelig helg! <3
xoxo, Vanessa

Denne dagen er en dag jeg aller helst ikke vil tilbake til. Likevel tar jeg ofte meg selv i å lure på om det hele egentlig bare var en vond drøm, og at alt er som normalt. Men dessverre er det ikke sånn. Det verste som kunne skje – skjedde.

Vi skal tilbake til en nydelig sommerdag i 2014. Nærmere bestemt 17 juli. Dagen startet solfylt og deilig. Jeg og ungene, samt hunden min bodde hos mamma noen dager. Jeg hadde nylig startet opp på en medisin som ga meg en del bivirkninger, så jeg følte at det var trygt og godt å være hos den personen som forsto meg mer enn noen andre. I tillegg hadde jeg mistet den andre hunden min noen dager i forkant. Så det var noen tunge dager. Men likevel trygt og godt hos mamma.

Denne dagen skulle bli en bra dag. Været var så deilig. Den ene av mine 3 brødre skulle være DJ ute på byen, og jeg hadde endelig bestemt meg for å ta livet tilbake og dra ut for å se på han spille, være sosial igjen og å kjenne på litt glede.

Mens jeg sitter på kjøkkenet å spiser en sen frokost hos mamma, kommer den andre av mine 3 brødre, – Per Rune. Han var yrkessjåfør og kjørte da en 3 timers strekning mellom der han bodde og- mamma. Så han pleide å komme innom hos mamma å sove når han kjørte natt. Noe han egentlig alltid gjorde. Han sporte hvor mamma var, jeg sa at hun var ute en tur. Han hadde prøvd å ringe henne, men hun hadde glemt tlf hjemme. Vi satt på kjøkkenet sammen å pratet om alt fra A-Å en god stund, før han ble så trøtt etter den lange nattevakta, og måtte legge seg litt.

Mamma kom hjem, jeg sa jeg var så usikker på om jeg ville dra ut i kveld. Jeg skulle dra sammen med den tredje av mine 3 brødre – Kjetil. Mens jeg fortsatt var i tankeboksen dro jeg og mamma på butikken. Akkurat i det vi var ferdig på butikken, begynte det å hølje ned. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg husker så godt vi bemerket det merkelige været. Vi kom tilbake til mammas leilighet, jeg pratet med Kjetil og vi ble enige om å dra. Jeg sto på badet å stelte meg, og kjente stadig på usikkerheten om å dra ut. Det var en så rar følelse.

Nesten ferdig å ordne meg så hører jeg en panisk stemme: «Mamma! Jeg får ikke puste!» Herregud.. Per Rune var jo allergiker og hadde astma, og hunden min Amir var jo her. Jeg ringte pappa å ba han hente meg og Amir, å kjøre oss ned i leiligheta mi. Mamma heiv seg i støvsuging. For dette måtte jo være ett allergi anfall pga hundehårene.

Fra leiligheten min ringte jeg mamma. Jeg var redd for Per Rune. Mamma sa at det gikk litt bedre og at Kjetil å jeg bare skulle dra ut på byen. Vi gjorde det da. Kjetil kjørte, parkerte bilen i byen – så kunne han hente den der neste dag.

Vi kom inn på utestedet, hadde ikke rukket å bestille drikke før telefonen ringte. Det var mamma, hysterisk og hikstende sier hun: «Dere må komme! Per Rune har falt om på kjøkkenet. Jeg vet ikke om vi får liv i han! Ambulansen og legen er her!

Uten å tenke – kaster vi oss i bilen! 1000 tanker går igjennom hode. Hva er det som skjer? Vi kommer fram til mamma, der står det to sykebiler og legen’s bil.

Inne i leiligheten ser vi storebroren vår ligge på kjøkkengulvet. Han er livløs, og helsepersonellet jobber intenst med han. Mamma var i sjokktilstand. Stakkars mamma.

Jeg sporte legen hva som skjer. Hun sa det var hjerte. Hjerte?! Hvordan er det mulig? Hun kunne også fortelle at dette kunne ende med en av tre utfall. 1. Han overlever, men vil få hjerneskader. 2. Han dør. 3. Han overlever og blir seg selv, men som for hvert minutt ble mindre sannsynlig. De hadde jobbet iherdig med han i 20-30 minutter, det er kritisk og de bestemmer seg for å ta han med til sykehuset. Mamma, Kjetil og jeg kjørte etter. Mens pappa kom opp til leiligheten for å passe på mitt eldste barn som lå å sov.

Fremme på sykehuset føltes minuttene evig-lange. Jeg kjente angsten holdt på å kvele meg. Dette klarte jeg ikke. Så jeg fikk Kjetil til å kjøre meg hjem. I det jeg kom hjem åpnet jeg en vinflaske. Jeg måtte ha ett glass vin å roe meg ned. Etter en smak, skyldte jeg ut vinen. Det føltes ikke riktig å drikke vin. Jeg tok opp telefonen, jeg måtte ringe Kjetil å spørre hvordan det gikk. Tankene løp løpsk, og jeg lurte på om jeg egentlig ville vite det. Han svarte telefonen, og jeg spør med skjelven stemme hvordan det går. Han er stille. Så kommer det frem en apatisk stemme: “Per Rune er død.” NEI NEI NEI NEI NEI! Hvordan kunne dette skje? Jeg knakk sammen på gulvet, ropte etter Per Rune. Jeg var totalt ødelagt. Pappa holder rundt meg og ei venninne kommer også. Hun kjører meg til sykehuset.

Tilbake på sykehuset finner jeg mamma og Kjetil. Vi går inn på rommet der vår bror og sønn ligger. Timene går, stemningen veksler mellom apatisk og sørgende. Dette var helt surrealistisk. Vi hadde mistet han. Han var død.

Jeg tenkte med meg selv at nå mister vi mamma også. Enten forsvinner hun i sorgen og blir aldri seg selv igjen. Eller så ender dette med selvmord. Nå rakner den lille familien vår. Mamma har jo alltid satt ungene sine foran alt. Hun har alltid vært over gjennomsnittet beskyttende og god med oss ungene, og som høysensitiv så ville hun ikke taklet å miste ett av barna sine.

Fine gode storebror 🖤 Engelen vår <3

Dagene gikk, og ukene ble til måneder. Det har nå gått 5,5 år siden denne tragedien inntraff. Og mamma trenger virkelig all ære for sin tapperhet. For at hun klarer å stå oppreist, for alt hun gjør og er for oss – barn og barnebarn. Livet blir aldri det samme, men uten å nøle så vil jeg alltid gjøre alt for at mamma skal kjenne på litt glede.

Livet er skjørt. Det er uforutsigbart. Ta vare på de du er glad i – man vet aldri hva neste dag bringer. 🖤

God torsdag dere! Torsdagsmorgenen skimter til her i nord, med sur nordavind og snøfokk. I tillegg var nattesøvnen min like eksisterende som julenissen. Hodepine og tette bihuler, ikke noe å juble av akkurat. Likevel kjenner jeg på en følelse av ren lykke! og samtidig ett lite hjertesukk..

Lykken av å være så rik! Søkkrik på de vidunderlige menneskene jeg har i livet mitt – store som små. Rik på gode minner og opplevelser, og takknemlig for alt som skjer i livet mitt. Men hjertesukket er der.. For tiden går så vanvittig fort! Dagene, ukene.. for ikke å snakke om timene. Det er liksom ikke nok timer i døgnet.

Og med tiden som flyr så vokser ungene så fort at man knapt rekker å blunke. Det er liksom den ene bursdagen etter den andre, plutselig står puberteten å banker på døra! Heldigvis noen år igjen, men likevel så nær. Og det er litt skremmende. Hvordan skal man forberede seg? Jeg tenker det beste man kan gjøre er å lytte, og å være der. Tenk, 4 barn er jeg så heldig å få være mamma til. Det er absolutt ingen selvfølge, og mine tanker går til de ufrivillig barnløse. Nok ett hjertesukk.. ♥

Lille dukka mi ♥

Tankene går litt i spinn, spesielt om det er mye som skjer. Jeg tenker det greit å stoppe opp litt, ta seg tiden til å reflektere og hente seg inn. Roma ble ikke bygget på en dag, og de tok seg nok sine pauser der også.

 

Nå blir det en liten powernap på minstemann og meg. Lite nattesøvn anbefales ikke! Så jeg får hente inn litt søvn der jeg kan i dag. 🤞🏼

Superfin torsdag til dere alle! ♥

-xoxo, Vanessa

For en dag, og for noen herlige nyheter!
I morges fikk jeg mail fra blogg.no om at jeg fikk bytte plattform. Jeg rakk altså ikke å blogge en hel uke hos miniblogg.no! Men det er mer enn ok for meg altså! Håper dere vil fortsette å følge meg her, for jeg gleder meg enormt til å fortsette bloggingen her hos blogg.no!

I tillegg har jeg fått 3 nye samarbeidspartnere. Den ene kan jeg avsløre at er Jollyroom! Og vi gunner på med en GIVEAWAY på instagram, på fredag – til verdi av hele 1000!! kr,- Det blir sykt gøy og jeg gleder meg masse! Følg meg på instagram HER <3

Kommer med flere updates i løpet av kvelden eller i morgen formiddag. Ønsker dere alle en fin kveld!

xoxo, Vanessa

Hei fine folk! Da var det kveld og endelig tid for updates på bloggen. Uken er snart halvveis og så mye har allerede hendt denne uken. Det har vært helsesøsterbesøk for lillemor, det har vært jobbintervju, nye samarbeidspartnere i sosiale medier som jeg gleder meg til å jobbe med. Mye spennende å se frem til, som jeg gleder meg til å dele med dere etterhvert! – Men først ett mørkere innlegg.. om noe som biter i sjela..

Jeg er rystet, forbanna men mest av alt oppgitt – over hva enkelte mennesker klarer å lire ut av seg. Jeg snakker om mobbing. Verbal mobbing, fysisk mobbing, digital mobbing. Kan dere slutte? Det verste som kan skje er at dette menneske som utsettes for all dritten deres – ikke orker mer. 

Om vi er unge eller gamle, tykke eller tynne, mørke eller lyse. Så er vi vel alle sammen lagd av det samme, vi er mennesker hele gjengen. Og vi er like mye verdt. Hvorfor skal skavanker ha noe å si? Er du perfekt? Jeg tviler. 

Jeg legger også merke til hvor utrolig mye hat som blir kastet til influencer´ne. Sophie Elise er visstnok Norges farligste forbilde, Isabel Raad lyger om alt, Martine Halvorsen er dobbeltmoralsk og Martine Lunde slår opp med typen uten å vite det selv. Hvorfor? Hvorfor må vi være så slemme mot hverandre? Har disse influencerne gjort dere noe personlig? Spar dere for oppgulpet deres. Jeg er så lei, av å lese så mye dritt som dere nett-troll klarer å lire ut av dere. Ja, influencerne har valgt å være offentlige personer. Men de har faktisk følelser de også. 

Jeg har opplevd mobbing både som barn, ungdom og voksen. Hvorfor? Var jeg ikke bra nok for dere? Eller ble meningene mine for sterke for dere? Ta dere ei bolle. Heldigvis har jeg kommet så langt, at det skal mye til for at jeg blir provosert eller oppriktig lei meg av hva folk måtte mene om meg. Men normal folkeskikk skader ikke folkens. 

Min mamma lærte meg at vi skal være mot andre, som vi vil at andre skal være mot oss selv. Det høres fornuftig ut. Og det er ganske fornuftig. Neste gang du tenker på å hetse noen, håper jeg du er klar over hvilke konsekvenser det kan ha for veldig mange. – De blir slitne, de blir lei. Noen orker ikke mere. Og konsekvensene av din dritt oppførsel kan drepe. 

Noe å tenke over. Ellers sender jeg ett stort smil til dere alle og håper dere alle har det bra. xoxo, Vanessa