En liten liste over ting dere kanskje ikke visste om meg tenkte jeg kunne være gøy. Så her kommer den.. 

1. Jeg flyttet ut hjemmefra som 16 åring sammen med min første kjæreste.

2. Jeg har drevet med hest i mange år. Jeg kjøpte min første hest som 12 åring. Med egne penger faktisk. Foreldrene våre sparte penger til oss ungene fra vi var født, så brødrene mine kjøpte seg moped og snøscooter, mens jeg investerte i hest. Har totalt eid 5 hester. Men pga tidsklemma med barn og full pakke, så ble hestelivet lagt på hylla.

3. Jeg misliker fargen rød, og unngår den i klær både til meg selv og barna. Blomster, biler, og interiør unngår jeg også i fargen rød.

4. Mitt eldste tantebarn er 2 år yngre enn meg. 

5. Jeg fikk min første hund i gave hos pappa som 7 åring. Hun var en svart kongepuddel og var vår familiehund i nesten 12 år. 

6. Jeg kjører en Audi Q7, 2011 modell. Fineste familiebilen! 

7. Jeg fikk tilbud om skoleplass hos SoFI – School of Fashion Industry i 2018, men måtte takke nei, da det ikke passet seg å flytte til andre siden av landet med små barn når man allerede er godt etablert med hus og hele pakka.

8. Jeg har hatt piercing mange plasser i ansiktet og angrer på det.

9. Jeg bruker å kjøpe sjokoladeis bare for å spise sjokoladen på isen, haha huff.

10. Jeg har vært i 10 forskjellige land, og planlegger å besøke minst 10 til! <3

Vil avslutte med å ønske dere alle en fin uke videre!  xoxo, Vanessa

Den tiden du faktisk får for deg selv. Det lille friminuttet man har fortjent. Omså bare 1 times tid. Det er en uhyre viktig tid som er verdt å unne seg selv, uansett om du er forelder, ett arbeidsjern, ett skolelys eller bare en helt allminnelig person.

Jeg merker hvor godt det er å bare trekke meg unna alt mas og kjas, det hverdagslige sirkuset og det sosiale presset. Og innsett at det er helt greit.

For meg personlig er det viktig å bare kunne være Vanessa innimellom. Og ikke bare være mor og samboer hele tiden. Det kan enten være å se på min favorittserie, det kan være å lese en bok, redigere bilder og videoer, eller faktisk ligge strak på sofaen. Om jeg virkelig skal unne meg en timeout blir det gjerne litt shopping, spa eller en liten reise -om lommeboka tillater det da, vel og merke. Det kan være så lite, det kan være så mangt. 
 

Tilbakeblikk fra en egotripp til Polen, i 2018.

Mine tanker om disse ”friminuttene” man gir til seg selv er at det er så viktig for videre prestasjonsevne. Skal vi gjøre en enda bedre jobb, uansett hva -så trenger vi å hente oss inn. Ett lite pust i bakken. 

Når det er sagt så ligger jeg nå på sofaen å har en liten time out selv, haha. Men det er kanskje åpenbart siden jeg har tiden til å skrive på bloggen. Nå har de to yngste barna lagt seg, og de to eldste har sin faste spilletid før leggetid. Og sambo fixer macen min for meg, så jeg slipper å blogge fra tlf. Krise, haha neida! Men denne tiden her, er dyrebar og -uhyre viktig. 

Håper alle har hatt en fin helg, innholdsrik eller ei! xoxo, Vanessa

 

Jeg sovnet en kveld på sofaen, og våknet neste morgen. 12 timer søvn, så deilig! Underlig nok var jeg fortsatt trøtt. Sikkert sovet for mye. For søvn avler søvn, ikke sant?

Vel, slik fortsatte det. Kveld etter kveld, uke etter uke. Jeg ble dårligere dag for dag, apetitten ble dårligere, kronisk trøtt, hodepine, det å puste ble tyngre, listen over symptomer var så lang at jeg slet med å huske alt jeg skulle fortelle legen. Ja, for hukommelsen ble også stadig dårligere. 

Jeg begynte å tenke bredt. Alt fra ME til kreft var i tankene. Vel, jeg måtte gjøre noe. Slik kunne det ikke fortsette. Så jeg tok motet til meg og kontaktet fastlegen. Blodprøver måtte såklart taes. Da var det bare å vente. 

Etter en uke ca fikk jeg brev i postkassa. Resultatet av blodprøvene var klar. Vitaminmangel og jernmangel. Både vitamin B (folsyre) og D-vitamin mangel. Det gikk plutselig opp for meg at kostholdet mitt ikke var helt ideelt.

Jeg kunne gå en hel dag uten mat, med kun middag som eneste måltid. Ikke fordi jeg ønsket å ”sulte meg”, – men mere det at jeg glemte, eller utsatte å spise i en hektisk hverdag. Eller at jeg spiste mye ferdigmat som gir null næring og da ender med mangelsykdom.

De eneste sunne måltider var sammen med barna. Men når de er på skole og i barnehagen ble min egen ernæring slurvete. Noe kroppen skulle få angre på. 

Men det å få svar på hvorfor kroppen slet, var godt. Så jeg faktisk kunne gjøre noe med det. Med endring av kosthold, faste spisetider og jern og -vitamintilskudd er kroppen endelig på vei i riktig retning. 

Tenker det er greit å sette ord på hvor viktig riktig kosthold og spisevaner faktisk er. Ikke alle er klar over hvor syk du faktisk kan bli av feilernæring. 
 

God spising!  xoxo, Vanessa

Motepresset og ”mamma og pappa betal”-knappen er blitt mye omtalt den siste tiden. Men noe jeg også tenker en del på er det presset om å gjøre mest mulig på kortest mulig tid. Er dette egentlig sunt for barna? Og deg selv som forelder? Bare undrer.

Fritidsaktivitet. Hører du ordet? fri-tids-aktivitet. De knappe timene etter mange timers prestasjon på skolen, og etter hjemmeleksene er unnagjort. Er det da så viktig at barnet ditt skal lære seg utallige instrumenter og løpe fra trening til neste trening. Er det virkelig nødvendig med så mange baller i lufta? En ting er hva du velger for deg selv. Men la nå barna få lov å ha en mening om sin egen fritid, tenker nå jeg.

Jeg sier ikke at det er galt å motivere barna til aktiviteter. For det er veldig bra, særlig om det er noe de ser ut til å trives i og kanskje tilomme er veldig gode i. Og jeg sier heller ikke at det er galt om barna går på fotballtrening eller ballett en gang eller to i uka. Men det holder kanskje med én type aktivitet, og ikke 3-4?

Mine barn har fått velge selv hva de ønsker å bruke fritiden sin på. Jeg har prøvd å motivere til både det ene og det andre, men det vi har erfart både barna og jeg, er at døgnet har ikke nok timer og uka har heller ikke nok dager. Så det er vel-så greit å ta en ettermiddag i svømmehallen, eller en tur på klatring i ny og ne. 

Og det er også okey å slappe av hjemme med barna, eller faktisk la de leke med vennene sine uten presset om å prestere enda mer enn de allerede gjør i hverdagen. 

Kjære foreldre, det er greit å roe ned litt. 

Du vet den følelsen når hjertet ditt føler at noe skal vare for evig, men likevel vet realisten i deg at det ikke vil vare. Ikke lenger enn noen år.

Vel.. Jeg ønsker å ta dere med tilbake til den dagen som knuste hjerte mitt. Den dagen jeg ble sittende igjen som ett stort spørsmålstegn, og etterlatt med sjokk, en vanvittig stor sorg og et ubeskrivelig stort savn. Det var den dagen en herremann med navn Amir reiste fra meg. Denne herremannen var min beste venn. Ett familiemedlem, en turkamerat, en “bror” for ungene, og en del av “ungeflokken” min. Ja, han var også en hund da. En hund tenker du? Var han bare en hund? Ja, men så mye mere enn bare en hund. Den vakreste sjelen jeg noen sinne har fått oppleve. Han var once in a lifetime. 

Men tilbake til helvete – det døgnet som forandret alt. Det ubeskrivelig vonde døgnet, som startet 24 september. En kveld hvor alt var ved det normale, barna lå å sov, jeg og samboeren min sitter i sofaen å ser litt på tv før leggetid, Amir ligger på gulvet foran sofaen som han pleide, sov så godt, som han pleide. Plutselig fyker Amir opp fra gulvet, han løper sidelengs, og strever for å holde seg på beina, men ramler inn i stuebordet, så alt på bordet velta. Alt gikk så fort. Jeg hoppet opp av sofaen å griper tak i min gode venn, holder rundt han å prøver å roe han ned. Forteller at “mor er her, alt vil gå bra”. Etterhvert roer “anfallet” seg, og Amir er sliten. Vi legger plutselig merke til noe rart ved han. Han ser ikke ut som han pleier. Nei. Han var slapp i høyre side av ansiktet sitt, som om at han var lam. Jeg ringte veterinæren å fortalte om dette som hadde hendt. Han tenkte det samme som meg. Hjerneslag. Vi ble enige om å se an situasjonen over natten, og avtalte å møtes på klinikken klokken 10:00 neste morgen. Han sa også at vi burde forberede oss på det verste og at det ville nok mest sannsynlig komme flere slag.

I løpet av natta og mårningen hadde han fått 2 slag til. Samboeren min ble hjemme fra jobb denne dagen for å være hjemme med minstemann. Mens jeg kjørte ungene på skolen, fikk jeg melding fra sambo om at han hadde hatt enda ett slag. 

Jeg kom hjem igjen, holdt rundt min beste venn og sa at dette måtte ordne seg, mens tårene triller ned i nakken hans. Men tankene på at dette var siste gang disse labbene tuslet rundt i huset var tilstede. Da vi kom til klinikken ble han undersøkt av veterinæren, som bekreftet slag. Amir var altså lam i halve ansiktet og blind på det ene øyet. Han ville anbefale meg å la han slippe. 

Alt raste sammen i hodet og hjerte begynte å briste. Men jeg kunne ikke være egoistisk. Selv ikke bare for en dag ekstra. Gutten min kunne ikke lide, det var ikke rettferdig. Avgjørelsen ble da tatt, han skulle forlate meg. Jeg satt sammen med han hele tiden, tørket spyet hans – da han ble veldig kvalm før han sovnet stille inn. Jeg pratet til han hele tiden, og ønsket han til slutt god tur. Kl 10:30, han tok ett siste åndedrag, jeg gråt og jeg gråt. Alt var så tomt, så meningsløst. Jeg sa til veterinæren at jeg skulle komme tilbake å betale senere. Klarte ikke se at han skulle legges i en søppelsekk. 

Jeg kjørte hjem. Med ett halsbånd og en lenke i hånda. Ingen Amir. Jeg var sønderknust, og klarte ikke fokusere på noe. Jeg så den tomme hundesenga, kjente på det tomme hjertet. Timene gikk, og jeg måtte mote meg opp. Jeg skulle fortelle barna at han ikke var her mere. 

Jeg måtte ta meg sammen for å være sterk for de. De yngste barna tok det egentlig vel så greit. Men eldstemannen ble så inderlig lei seg. De hadde jo hatt hverandre siden de var små nurk begge to. Leonard var bare 5 mnd, når den skjønneste hunden på 8 uker kapret hjertene våre. 

Tenk så fort ting kan snu. Ja det er en hund – men likevel så elsket og uerstattelig. 

Amir gikk bort 25 september 2019. Dagen da livet ble snudd opp ned. Han skulle fylle 8 år, den 22 desember 2019. Slik ble det da altså ikke. Men han vil alltid være med oss, og vi minnes han med så mye godhet og glede. Takk for alt vennen min.

Hola! Dette hadde jeg aldri trodd, at jeg skulle opprette en blogg igjen. Det må vel være rundt 10 år siden sist jeg publiserte ett blogginnlegg, og da under et annet bloggnavn, med helt andre interesser. Vel, nå sitter jeg her da, og skriver på en blogg igjen – fire barn senere.

For livet mitt er nemlig beriket med fire vakre små mennesker. Den kloke fine eldstemann Leonard er 8,5 år, tøysekoppen og nr 2 i rekka – Storm er 7 år, lille prinsessa mi Runa er 4,5 år, og lille minstemann Liam har akkurat rundet 7 mnd. I tillegg er vi så heldig å ha en super samboer, pappa og- bonus pappa. 
 

Storeguttene mine

SKOHER 
 

Lille snusk

Utganspunktet for denne bloggen er egenlig en liten hobby til meg selv, haha. Som om jeg ikke har nok å henge fingrene i med små barn og det “standar” -A4 livet. Joda, men alle trenger vel “sin egen lille hule” i blant. Så her vil jeg dele alt fra hjertesaker til hverdagslig input. 

For de av dere som ikke kjenner meg, så heter jeg Vanessa og er 26 år. Bor oppe i det kalde nord. Omtalt på nrk-nyhetene som “Nord-Norge-Bygda” haha! Men nærmere bestemt, Hammerfest i det nå sammenslådde fylket – Troms og Finnmark. 

Og siden det er så himla kaldt her oppe mesteparten av året, så er det ikke noen hemmelighet at varmere strøk ofte kan friste. Så reiseglad kan jeg fint kalle meg. 

Kommer sterkere tilbake med nytt innlegg senere. Gleder meg! 
xoxo, Vanessa