VI MISTET EN SØNN, VI MISTET EN BROR

Categories Blogg

Denne dagen er en dag jeg aller helst ikke vil tilbake til. Likevel tar jeg ofte meg selv i å lure på om det hele egentlig bare var en vond drøm, og at alt er som normalt. Men dessverre er det ikke sånn. Det verste som kunne skje – skjedde.

Vi skal tilbake til en nydelig sommerdag i 2014. Nærmere bestemt 17 juli. Dagen startet solfylt og deilig. Jeg og ungene, samt hunden min bodde hos mamma noen dager. Jeg hadde nylig startet opp på en medisin som ga meg en del bivirkninger, så jeg følte at det var trygt og godt å være hos den personen som forsto meg mer enn noen andre. I tillegg hadde jeg mistet den andre hunden min noen dager i forkant. Så det var noen tunge dager. Men likevel trygt og godt hos mamma.

Denne dagen skulle bli en bra dag. Været var så deilig. Den ene av mine 3 brødre skulle være DJ ute på byen, og jeg hadde endelig bestemt meg for å ta livet tilbake og dra ut for å se på han spille, være sosial igjen og å kjenne på litt glede.

Mens jeg sitter på kjøkkenet å spiser en sen frokost hos mamma, kommer den andre av mine 3 brødre, – Per Rune. Han var yrkessjåfør og kjørte da en 3 timers strekning mellom der han bodde og- mamma. Så han pleide å komme innom hos mamma å sove når han kjørte natt. Noe han egentlig alltid gjorde. Han sporte hvor mamma var, jeg sa at hun var ute en tur. Han hadde prøvd å ringe henne, men hun hadde glemt tlf hjemme. Vi satt på kjøkkenet sammen å pratet om alt fra A-Å en god stund, før han ble så trøtt etter den lange nattevakta, og måtte legge seg litt.

Mamma kom hjem, jeg sa jeg var så usikker på om jeg ville dra ut i kveld. Jeg skulle dra sammen med den tredje av mine 3 brødre – Kjetil. Mens jeg fortsatt var i tankeboksen dro jeg og mamma på butikken. Akkurat i det vi var ferdig på butikken, begynte det å hølje ned. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg husker så godt vi bemerket det merkelige været. Vi kom tilbake til mammas leilighet, jeg pratet med Kjetil og vi ble enige om å dra. Jeg sto på badet å stelte meg, og kjente stadig på usikkerheten om å dra ut. Det var en så rar følelse.

Nesten ferdig å ordne meg så hører jeg en panisk stemme: «Mamma! Jeg får ikke puste!» Herregud.. Per Rune var jo allergiker og hadde astma, og hunden min Amir var jo her. Jeg ringte pappa å ba han hente meg og Amir, å kjøre oss ned i leiligheta mi. Mamma heiv seg i støvsuging. For dette måtte jo være ett allergi anfall pga hundehårene.

Fra leiligheten min ringte jeg mamma. Jeg var redd for Per Rune. Mamma sa at det gikk litt bedre og at Kjetil å jeg bare skulle dra ut på byen. Vi gjorde det da. Kjetil kjørte, parkerte bilen i byen – så kunne han hente den der neste dag.

Vi kom inn på utestedet, hadde ikke rukket å bestille drikke før telefonen ringte. Det var mamma, hysterisk og hikstende sier hun: «Dere må komme! Per Rune har falt om på kjøkkenet. Jeg vet ikke om vi får liv i han! Ambulansen og legen er her!

Uten å tenke – kaster vi oss i bilen! 1000 tanker går igjennom hode. Hva er det som skjer? Vi kommer fram til mamma, der står det to sykebiler og legen’s bil.

Inne i leiligheten ser vi storebroren vår ligge på kjøkkengulvet. Han er livløs, og helsepersonellet jobber intenst med han. Mamma var i sjokktilstand. Stakkars mamma.

Jeg sporte legen hva som skjer. Hun sa det var hjerte. Hjerte?! Hvordan er det mulig? Hun kunne også fortelle at dette kunne ende med en av tre utfall. 1. Han overlever, men vil få hjerneskader. 2. Han dør. 3. Han overlever og blir seg selv, men som for hvert minutt ble mindre sannsynlig. De hadde jobbet iherdig med han i 20-30 minutter, det er kritisk og de bestemmer seg for å ta han med til sykehuset. Mamma, Kjetil og jeg kjørte etter. Mens pappa kom opp til leiligheten for å passe på mitt eldste barn som lå å sov.

Fremme på sykehuset føltes minuttene evig-lange. Jeg kjente angsten holdt på å kvele meg. Dette klarte jeg ikke. Så jeg fikk Kjetil til å kjøre meg hjem. I det jeg kom hjem åpnet jeg en vinflaske. Jeg måtte ha ett glass vin å roe meg ned. Etter en smak, skyldte jeg ut vinen. Det føltes ikke riktig å drikke vin. Jeg tok opp telefonen, jeg måtte ringe Kjetil å spørre hvordan det gikk. Tankene løp løpsk, og jeg lurte på om jeg egentlig ville vite det. Han svarte telefonen, og jeg spør med skjelven stemme hvordan det går. Han er stille. Så kommer det frem en apatisk stemme: “Per Rune er død.” NEI NEI NEI NEI NEI! Hvordan kunne dette skje? Jeg knakk sammen på gulvet, ropte etter Per Rune. Jeg var totalt ødelagt. Pappa holder rundt meg og ei venninne kommer også. Hun kjører meg til sykehuset.

Tilbake på sykehuset finner jeg mamma og Kjetil. Vi går inn på rommet der vår bror og sønn ligger. Timene går, stemningen veksler mellom apatisk og sørgende. Dette var helt surrealistisk. Vi hadde mistet han. Han var død.

Jeg tenkte med meg selv at nå mister vi mamma også. Enten forsvinner hun i sorgen og blir aldri seg selv igjen. Eller så ender dette med selvmord. Nå rakner den lille familien vår. Mamma har jo alltid satt ungene sine foran alt. Hun har alltid vært over gjennomsnittet beskyttende og god med oss ungene, og som høysensitiv så ville hun ikke taklet å miste ett av barna sine.

Fine gode storebror 🖤 Engelen vår <3

Dagene gikk, og ukene ble til måneder. Det har nå gått 5,5 år siden denne tragedien inntraff. Og mamma trenger virkelig all ære for sin tapperhet. For at hun klarer å stå oppreist, for alt hun gjør og er for oss – barn og barnebarn. Livet blir aldri det samme, men uten å nøle så vil jeg alltid gjøre alt for at mamma skal kjenne på litt glede.

Livet er skjørt. Det er uforutsigbart. Ta vare på de du er glad i – man vet aldri hva neste dag bringer. 🖤

4 kommentarer

4 thoughts on “VI MISTET EN SØNN, VI MISTET EN BROR

  1. Uff, så utrolig fælt å miste en bror. Jeg vet akkurat hvordan det er. I 2018 mistet jeg min lillebror.. Man lever ikke livet på samme måten som før etter å ha opplevd noe sånt som å miste ett nært familiemedlem. Spesielt når tiden ikke er inne for dem å forlate livet! Sender deg varme tanker, du er ikke alene <3

    1. Helt forferdelig ja. Så trist å høre om din bror også. Det er noe av det vondeste man kan oppleve. Stor klem tilbake <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *